Lavinntektsland kan styre sin egen utvikling. Støtte til skatteinnkrevning og lønnsomme investeringer i næringsliv gir effektive bidrag.
Les kronikken i Dagens Næringsliv
Rammene for internasjonal utviklingsfinansiering er i rask endring. Regjeringen varsler derfor omlegging av bistanden i et «Prosjekt Vendepunkt» med «harde prioriteringer som vil smerte».
Målet for langsiktig bistand har alltid vært «å gjøre seg selv overflødig». Det betyr at grunnleggende velferdstilbud bør finansieres av myndighetene – gjennom skatt.
Heldigvis er skatteinngang allerede en langt større inntektskilde enn bistand. I 2023 mottok afrikanske land 74 milliarder dollar i bistand, men i 2022 hentet de inn seks ganger så mye – 400 milliarder dollar – i skatt.
Selv FNs «Tusenårsmål» fra 2000-2015, ofte omtalt som «bistandsmål», ble hovedsakelig finansiert av utviklingslands egne skatteinntekter.
Likevel er grunnleggende velferd som helsetjenester og skole i mange lavinntektsland avhengig av bistand. Når den kuttes og tilbud forsvinner – i fjor nærmest over natten da USAID ble lagt ned – blir resultatene dramatiske.
Men i enhver krise ligger muligheter. Er vi ved et «vendepunkt» i tankesettet rundt finansiering av velferd i Afrika?
Norad har vist at begrensede midler til å styrke utviklingslands tilgang til skatterelatert informasjon, og myndighetenes kapasitet til å nyttiggjøre seg informasjonen, kan gi stor effekt i form av økte skatteinntekter.
Informasjon utvekslet gjennom OECDs Global Forum har siden 2009 bidratt til å øke skatteinngangen for utviklingsland med over 500 milliarder kroner. Norads partner LoGRI, som har jobbet med lokale myndigheter i Freetown, Sierra Leone, har bidratt til å tredoble skatteinntektene. Samtidig har innretningen av skattesystemet blitt mer rettferdig.
Selv perfekte skattesystemer vil imidlertid være utilstrekkelig til å finansiere grunnleggende velferdsgoder i de fleste afrikanske land. Med feil innretning kan skatteøkninger bidra til økt ulikhet. Når de oppleves å ramme en allerede fattig befolkning, kan det føre til opprør, slik vi nylig så i Kenya.
Feil utformede skattesystemer kan også skremme bort næringsliv og investeringer.
For å øke skatteinntektene tilstrekkelig trengs det flere lønnsomme bedrifter, som betaler skatt. De må også skape jobber slik at flere av de åtte av ti i Afrika sør for Sahara som står utenfor den formelle økonomien, gis lønnsinntekt de kan skatte av.
Flere afrikanske ledere etterspør nettopp bidrag til å bygge næringslivet gjennom investeringer. «Afrika søker ikke bistand, men partnere som forstår verdiskaping, bærekraftig utvikling og gjensidig industrialisering», sa Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa i august.
João Lourenço, Angolas president, uttalte i juni at «Det er på tide å erstatte logikken om bistand med logikken om investering og handel».
I 2025 gjorde Norfund nye investeringer på 8,4 milliarder kroner – hvorav 70 prosent i selskaper i Afrika. Selskapene skaper jobber som løfter mennesker ut av fattigdom, og bidrar også til finansiering av velferdstjenester. I 2024 ble 41 milliarder kroner betalt i skatter og avgifter av selskapene Norfund er investert i. Det tilsvarer 74 prosent av norsk bistand samme år.
Selv om næringslivsledere sjelden ønsker seg mer skatt, går effekten også andre veien. Forskning viser at i mange land er økt skatt avgjørende for å levere de rammebetingelsene næringslivet trenger. Skatteinntekter under 10–15 prosent av bnp svekker økonomisk vekst.
Bistand til bedre skatteinnkrevning kan også bidra til å forenkle skatteadministrasjonen og begrense byrden for næringslivet.
Vil sterkere næringsliv og bedre skattesystemer alene løfte land ut av fattigdom?
Selvsagt ikke. Mange har store utfordringer knyttet til demokrati, korrupsjon og systemer for levering av offentlige tjenester. Bistand kan bidra til å løse noen av disse, gjennom støtte til blant annet sivilsamfunn og journalister. Og det er fortsatt områder der effektiv bistand kan bidra til å løse behov mer direkte.
Men vestlig bistand kan ikke løse «alle» problemer. For å bekjempe fattigdom må utviklingslandene være i førersetet, og når det nå skal gjøres «harde prioriteringer», må våre bidrag være både ønskede og effektive. Da kan utvikling av skattesystemer og lønnsomme investeringer i næringslivet være noe av det som kan utgjøre en forskjell.