Vi må snart erkjenne at det finnes én langsiktig løsning: å gi unge håp om en anstendig jobb der de bor – uten å risikere livet i Middelhavet.
Det neste tiåret vil 1,2 milliarder unge mennesker komme i arbeidsfør alder i utviklingsland. Det er det største ungdomskullet verden har sett, og trolig noensinne vil se. Om dagens utvikling fortsetter, anslår Verdensbanken at bare 400 millioner av disse vil være i arbeid i 2035.
Det er en enorm utfordring. For hvert enkelt ungt menneske vet vi at en jobb er avgjørende ikke bare for inntekt, men også for opplevelsen av verdighet, sosial tilhørighet og håp.
Når en slik jobb virker utenfor rekkevidde der man bor, har mennesker til alle tider søkt bedre muligheter andre steder. Slik hundretusenvis av nordmenn gjorde det på 1800-tallet, gjør millioner av mennesker det i dag.
Ikke lett å slå ned på menneskesmugling
Migrasjonspresset skaper utfordringer for landene de unge søker seg til. Og politikerne må, slik kommentator Christina Pletten skriver i Aftenposten 4. august, forstå at det skaper frykt i deler av befolkningen. Det er derfor selvsagt viktig å diskutere hvordan Europa kan håndtere dette på en god måte. Pletten har rett i at en del av løsningen er å slå ned på nettverk av menneskesmuglere for å stenge de livsfarlige migrasjonsrutene.
Sannheten er imidlertid at det har vist seg enklere sagt enn gjort. Der etterspørselen er stor nok, vil tilbudet av menneskesmuglere alltid komme. Den eneste langsiktige løsningen er å gjøre noe med etterspørselen. Det krever at unge får troen på tilstrekkelige muligheter for gode jobber der de bor.
– Der etterspørselen er stor nok, vil tilbudet av menneskesmuglere alltid komme
Erik Sandersen
CEO i Norfund
Det er en enorm og langsiktig utfordring. Men den samme ungdomsgenerasjonen representerer også enorme muligheter.
Norfund har over snart 30 år dokumentert at lønnsomme investeringer effektivt bidrar til å skape arbeidsplasser. Ved utgangen av fjoråret var 788.000 mennesker ansatt i selskaper vi er investert i, fra produksjon av sement i Ghana, til foredling av soya i Zambia, eller gjenvinning av papir i Kenya. Og gjennom fornybar energi og banktjenester bidrar vi indirekte til langt flere. Samtidig har vi siden 1997 hatt en gjennomsnittlig avkastning på 7,8 prosent i norske kroner.
Heltene i historiene våre er dyktige lokale næringslivsledere og ansatte. Vår erfaring er at de har ressurser og pågangsmot som sammen med en partner med investeringskapital kan bygge bedrifter som skaper gode jobber.
En tryggere verden for oss alle
Slagordet «arbeid til alle er jobb nummer én» har til nå har vært forbeholdt debatter om norsk politikk. Nå har utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) slått fast at prioriteringen også skal gjelde for utviklingspolitikken.
I en tid der bistanden er under press, er det en riktig prioritering ut fra en vurdering av hvordan denne kan brukes på en måte som er effektiv, skalerbar og bærekraftig. Og ikke minst – det er det ledere i utviklingsland faktisk etterspør.
Men kanskje er det også på tide at mangelen på arbeidsplasser i utviklingsland ikke lenger kun diskuteres av dem med engasjement for bistand, men også av dem som kun bekymrer seg for migrasjon?
Hva om de som i dag frykter masser av ukontrollerbar migrasjon og forledes inn i hat og radikale løsninger, i stedet kan se hvordan vi i fellesskap kan løse den bakenforliggende utfordringen? Der offentlige og private selskaper sammen skalerer opp lønnsomme investeringer for å skape arbeidsplasser lokalt – og skaper en tryggere og bedre verden for oss alle?